Sand ohoy !

Naa har vi nettopp kommet tilbake fra verdens stoerste sand-oey, nemlig Fraser Island. Her var vi i to dager og en natt mens vi fartet rundt paa oeyas hovedvei, nemlig stranden. Her er fartsgrensen 100 km/t, og det er ganske humpete aa komme seg fram her, spesielt paa de veiene som gaar innover paa oeya. Ekstra ille er det etter stormen som var her i mai, som enkelte steder har blaast vekk ganske mye sand. Med unntak av 3 steder med stein, bestaar oeya kun av sand, helt ned til 600m under havoverflaten. Det som holder den sammen er stort sett roettene til vegetasjonen, som er regnskog paa oest-delen, og “bushlands” i vest.

Etter at vi hadde varert og besoekt Wabby Lake, sto det et minifly paa stranden. Petter trodde foerst det maatte vaere et sjoefly, men neida: Stranden fungerer ikke bare som fiskeplass og motorvei, men ogsaa som flyplass! Etter en kort prat med piloten, hoppet vi to om bord i flyet som eneste passasjerer, og fikk en privat omvisning av oeya fra oven! Line var vill i blikket mens vi tok av, mens Petter lurte paa hvordan det skulle gaa med landingen, som altsaa foregaar paa ganske myk sand. Traffikert sand, saadan. Men det gikk bra, og etter vaare utrop om “Smooooth landing!” til piloten, gikk turen videre med resten av minibuss-passasjerene. Vi har vasset opp elver og sett paa (men ikke badet i) flere av de mange innsjoeene paa Fraser Island, og andre dag gikk turen til et gammelt skipsvrak som har sin siste hvileplass midt paa stranden/motorveien/flyplassen.

Tidlig (les: tiiiiiiidlig) neste morgen sto vi opp for aa faa med oss soloppgangen paa stranden. Vi var litt tidlig ute, saa vi satte oss ned og tok noen bilder av stjernehimmelen. Petter hadde glemt litt utstyr, saa han maatte sitte og holde paa utloeserknappen i 10 minutter om gangen. Det er kaldt her nede om nettene, og fingeren datt nesten av. Midt i det ene bildet kom plutselig et par av oeyas dingoer luskende paa besoek. Det var fremdeles moerkt, og Line syntes det var litt skummelt da de la seg ned 2-3 meter unna oss og saa nysgjerrig paa oss. Dingoer kan vaere litt aggressive mot mennesker, men disse to oppfoerte seg, og lusket etter hvert bort da Line reiste seg opp for aa vise litt muskler.

Naar resten av gruppen vi reiste sammen med sto opp, reiste vi til en av stedene med best utsikt paa oeya, nemlig Indian Head. Her kan man ofte faa oeye paa hval saa lenge det er sesong for dette. Selv om denne ikke er skikkelig igang foer juli / august, fikk vi se en god del knoelhval som hoppet og lekte seg noen hundre meter ut i havet. Paa slutten av dagen tok vi sjoeveien tilbake til fastlandet, og er naa innlosjert paa et backpacker-hostel i Hervey Bay. Her blir vi til i morgen, naar vi skal legge ut paa neste etappe, mot Airley Beach. Her skal vi boarde paa en seilbaat som vi skal seile rundt med i 3 dager ved Withsunday Islands (pinseoeyene).