Vi hadde 9 dykk paa oppimot 45 minutter i loepet av tiden vaar paa baaten, og det er helt fantastisk aa sveve vektloes rundt blant tusener av koraller, Butterfly Fish, Angelfish, Barracuda, Pufferfish, Parrotfish, skilpadder, hai, rokker og selvlysende smaa prikker. De 4 foerste dykkene var vi fulgt av instruktoer, men etter disse var vi sertifiserte dykkere, og gjorde resten av jobben helt selv. Med unntak av ett dykk hvor vi bommet litt paa kompass-kursen (og dybden), gikk det helt glitrende. Petter var saa uheldig aa komme helt ned til 18.1 meters dybde, oerlite dypere enn vi egentlig har lov til. Heldigvis ble det ikke noe dykkersyke paa oss likevel Petter fikk gleden av aa faa ganske god kontakt med en Green Turtle, som rolig og fredelig svoemte sammen eet stykke. Et nattdykk var ogsaa inkludert, og da moette vi blant annet paa en skilpadde godt opp mot 3m i lengde.

Naa har vi bare en dag igjen her i Cairns, foer vi tidlig tirsdag morgen (lokal tid) setter oss paa foerste fly paa den lange veien tilbake til Norge, og Molde. Haaper dere har hatt glede av aa lese reisebrevene fra oss, og vi ser frem til aa komme hjem igjen ogsaa.

En Angelfisk proever aa gjemme seg naar Line naermer seg

Petter svever over en gigantisk “korall-ball”

Jaggu fikk vi ikke et gjensyn med Skillis ogsaa! (For ekstremt innvidde)

Alle fiskene ser svaert overrasket ut. Hele tiden…

I loepet av seilturen snorklet vi, gikk i land paa Withsunday Island (Som er den stoerste av de 74 oeyene i oey-gruppen), fikk naerkontakt med hav-oern og skilpadder, og besoekte en koselig barfot-bar paa en av oeyene. Alle maatte ogsaa traa til som matroser, da de svaere seilene skulle opp og ned. Alt i alt skulle vi oenske vi kunne hatt en dag til der ute. Paa turen hjem hadde det blaast opp litt, og vi fikk god vind i seilene. Vi klamret oss fast til hoeyeste ripe mens vannet sto godt over kanten paa andre siden av baaten.

Paa turen videre nordover stoppet vi i en liten park hvor de har tatt vare paa skadede dyr som ikke kan klare seg selv. Vi har ikke blitt overdrysset med saa mye villdyr enda, saa det var ekstra morsomt aa se kenguru paa naert hold. De gikk (eller spratt) i blandt oss, og spiste ut av hendene paa oss. Litt freaky var det aa se ned paa de enorme kloerne (og … manndommen) til den stoerste kenguruen mens han holdt godt tak i hendene til Petter og spiste opp. Det var hundre prosent klart hvem som var sjefen der

Enda lenger nordover tok vi en impuls-stopp i Paluma nasjonalpark, hvor vi saa paa litt fosser og kulper. Line gikk bananas med macro-linsa, og var vanskelig aa faa med videre etter at hun fant en trestokk med en hel skokk groenne kjempe-maur. Da vi endelig kom oss videre, var ikke veien lang til Mission Beach, hvor vi er naa. Det vil si, veien er ganske lang – vi har kjoert 2.200km saa langt i foelge kilometertelleren – men vi har blitt ganske vant til de store avstandene. Det vi derimot ikke har blitt helt vant til, er hvor vi skal parkere bilen om nettene. Vi har holdt oss til rasteplasser med fin utsikt mot sjoen, men nylig vaaknet Petter opp til en merkelig lyd rundt bilen. Se for deg aa vokne opp inne i et roer som det fosser vann igjennom. Litt soevn-drukken trodde Petter at de holdt paa a fylle opp seilbaaten med vann igjen (???), men da han vekket Line for aa faa hjerne-hjelp, kunne hun straks informere om at dette er lyden av et tog. To forskremte ansikter dro vekk litt gardin, men kunne bestemt si at det ikke var noen togskinner her paa stranden, men det var veldig rart at det regnet opp-ned her. Bilen var nemlig klissvaat, selv om det var stjerneklart, og det virket som om det sprutet vann opp fra under bilen. Mer forvirret enn noen gang, vaaget de to nordmennene seg ut av bilen, og kunne slaa fast at vi hadde parkert oppaa sprinkler-anlegget! Sprinkler-anlegg skal altsaa vanne plener, men hadde denne natten gitt undersiden av bilen vaar en gooooood dusj. Fornoeyd med at ingen var vitne til opptrinnet, kjoerte vi en liten meter lenger fram, og la oss til aa sove igjen.

Naa har vi vaert paa Dunk Island for en dag, en herlig liten oey (Som for spesielt innvidde lesere minner ekstremt om Monkey Island (TM)) som vi likte oss svaert godt paa. Her moette vi en jente fra Nederland som egentlig skulle videre med buss, men som naa blir vaar reisekamerat i midtsetet de siste 100km til Cairns. Her kommer de siste dagene av ferien vaar til aa handle om vann, ventiler og oksygen, naar vi skal bli PADI-sertifiserte dykkere!

Etter at vi hadde varert og besoekt Wabby Lake, sto det et minifly paa stranden. Petter trodde foerst det maatte vaere et sjoefly, men neida: Stranden fungerer ikke bare som fiskeplass og motorvei, men ogsaa som flyplass! Etter en kort prat med piloten, hoppet vi to om bord i flyet som eneste passasjerer, og fikk en privat omvisning av oeya fra oven! Line var vill i blikket mens vi tok av, mens Petter lurte paa hvordan det skulle gaa med landingen, som altsaa foregaar paa ganske myk sand. Traffikert sand, saadan. Men det gikk bra, og etter vaare utrop om “Smooooth landing!” til piloten, gikk turen videre med resten av minibuss-passasjerene. Vi har vasset opp elver og sett paa (men ikke badet i) flere av de mange innsjoeene paa Fraser Island, og andre dag gikk turen til et gammelt skipsvrak som har sin siste hvileplass midt paa stranden/motorveien/flyplassen.

Tidlig (les: tiiiiiiidlig) neste morgen sto vi opp for aa faa med oss soloppgangen paa stranden. Vi var litt tidlig ute, saa vi satte oss ned og tok noen bilder av stjernehimmelen. Petter hadde glemt litt utstyr, saa han maatte sitte og holde paa utloeserknappen i 10 minutter om gangen. Det er kaldt her nede om nettene, og fingeren datt nesten av. Midt i det ene bildet kom plutselig et par av oeyas dingoer luskende paa besoek. Det var fremdeles moerkt, og Line syntes det var litt skummelt da de la seg ned 2-3 meter unna oss og saa nysgjerrig paa oss. Dingoer kan vaere litt aggressive mot mennesker, men disse to oppfoerte seg, og lusket etter hvert bort da Line reiste seg opp for aa vise litt muskler.

Naar resten av gruppen vi reiste sammen med sto opp, reiste vi til en av stedene med best utsikt paa oeya, nemlig Indian Head. Her kan man ofte faa oeye paa hval saa lenge det er sesong for dette. Selv om denne ikke er skikkelig igang foer juli / august, fikk vi se en god del knoelhval som hoppet og lekte seg noen hundre meter ut i havet. Paa slutten av dagen tok vi sjoeveien tilbake til fastlandet, og er naa innlosjert paa et backpacker-hostel i Hervey Bay. Her blir vi til i morgen, naar vi skal legge ut paa neste etappe, mot Airley Beach. Her skal vi boarde paa en seilbaat som vi skal seile rundt med i 3 dager ved Withsunday Islands (pinseoeyene).

Etter hvert fikk vi boarde paa flyet som gikk via Singapore til Sydney, og det var godt aa komme seg fra trebenk til flysete. Etter 18 nye timer kom vi da fram til Sydney. I Australia er det veldig god kontroll paa hva som kommer over landegrensene av biologisk materiale, saa har du med en straahatt, maa du regne med aa bli stoppet. Da vi var paa flyplassen i Sydney, kom plutselig en liten beagle bort og var veldig interessert i sekken til Line. En beagle kan vaere veldig paastaaelig, og kontrolloerene spurte til slutt om vi hadde noe frukt i sekken. Det var nemlig dette den var trent opp til aa finne (Ingen “Brasil-historie” i avisene fra oss ) De lette og lette, men fant ingenting. Det viste seg at eplet Line hadde i en plastpose, i sekken, for et doegn siden, var nok til at den ble gira. Snakk om nese!

Foerste dag i Brisbane gikk med til planlegging av hele turen, samt aa hente bilen vaar som vi hadde bestilt paa forhaand. Ikke noe problem, bortsett fra at de selvfoelgelig kjoerer paa venstre side her nede, og ifoelge Brisbanerne selv er dette den verste byen i Australia aa kjoere i. For sikkerhets skyld hentet vi bilen i rushtiden, men overraskende nok kom vi oss helt hjem uten aa kjoere alt for mye i feil felt. Bilen er en morsom Toyota HiAce som har 460.000 kilometer paa samvittigheten, og vi har ikke tenkt aa gjoere den noe yngre.

Tidlig neste morgen suste vi mot soer, med Lamington National Park som maal. Etter 2 timers kjoering, hvor blant annet Petter frydet seg over siste del, som var skikkelig “Postmann Pat-veier” som snirklet seg oppover fjellet, var vi vel fremme. Her Hadde vi en bedre middag, og fikk guidete turer i regnskogen hvor vi fikk se paa det som fantes av wallabies, fugler og gloedende marker.

Etter aa ha staatt opp klokken 05 for aa faa med oss fuglelivet i regnskogen, kjoerte vi nordover igjen, og er naa paa vei nordover mot kjoereturens norligste maal, nemlig Cairns. Det er veldig opploeftende aa se “Cairns – 1799 km” paa veiskiltene! Men vi har flere stopp paa veien, og i dag har vi kommet til Hervey Bay. 466 km kjoering ble det i dag, men naa skal bilen faa hvile seg i et par dager mens vi skal ut paa Fraser Island, som visstnok er verdens stoerste sand-oey. Skyer og litt kaldt vaer i soer har naa blitt byttet ut med skyfri himmel og stigende gradstokk!

Det er ikke alltid like lett aa vite hvor vi skal svinge av her nede, spesielt da vi fikk valget mellom Wonglepong og Biddaddaba. Vi valgte aa kjoere rett fram

Etter å ha tatt fergen tilbake til rådhusplassen i strålende sol, tok vi en tur til en park rett ved der Ivar bor, hvor vi spiste og slappet av på et pledd. Ivar er litt mer primadonna enn resten, og måtte selvfølgelig ha sin egen stol.

I morgen reiser Line og jeg videre, flyet går fra Gardermoen i 21-tiden, og vi kan da se fram til et par døgn med reising, via London, Bangkok, Sydney og til slutt Brisbane, hvor vår eminente bobil står og venter på oss; en Toyota Hiace med dobbeltseng!

Vi kommer plutselig tilbake med mere nytt Cheers, mate!

Denne karen spiser visstnok kjøtt. Det er i hvert fall en kjøttmeis.

Dette er kompisen til den første fyren, og han spiser også kjøtt.

Denne fyren er gul. Gul, og liten. Det er alt jeg vet om ham.

Siden Line og jeg nå reiser til Australia, tenkte jeg at det kanskje er en god anledning til å lage en liten blog. Til dere som ikke følger helt med i tiden, er blog en forkortelse for web-log, altså et sted på nettet hvor man kan ha sin egne lille dagbok, eller logg

Vi skal prøve å legge ut så mye informasjon som mulig her, og kanskje noen bilder også etter hvert. Vi har vel med minst 5kg kamerautstyr, så noen bilder må vi jo ta.